Historien om
Nordlendingen som skulle fikse vaskemaskinen Historien om
Nordlendingen som skulle fikse vaskemaskinen
Saltdalingen og
vaskemaskinen endte på side 260 og 261 i den nordnorske
kulturhistorien.
Historien er sann, og ikke for sarte ører.
Mannen skulle, etter mange oppfordringer, reparere en vaskemaskin. Sønnen i huset skjønte hva som kom til å skje og snek en mikrofon og en kassettspiller i næreheten av ham. Kassetten ble en slager og kopiert og distribuert utover distriktet (og ut av landet). Følgende er å høre på opptaket:
«Æ har fan ikke tang som går over det her heller, søkki helvete, førrbainnade jævelskap, helvete satan, helvete tykjilort, førrbainnade helvete også det va no tykjen no det her, (...) fan kors'n ska æ få på den her slangen, så inn i han Gammel-Eriken i det røde helvete, det va som fan, førrbainnade jævelskap, altså, satan og helvete han tykji-Ola, førrbainnade, satan i helvete, (...) dæven han steiki å satan og helvete også den der mainnskiten...»
Etter hvert hørtes også en kvinnestemme. Hun spurte om den sterkt plagede mannen trengte hjelp. Hennes stemme boblet av latter og ertelyst. Fra et sted inne i vaskemaskinen fikk hun svar:
«Du kainn reis tell helvete
både du og heile helvetes denne skiten her, det kainn æ altså
fan steiki førtæl dæ, det her e appsolutt den siste gongen æ
har vørre inn i
denne here satan og holt på, det
kainn du altså førrbainnne dæ på, du e bare ei fett og så
slørven med den her så inni helvete, det e da du e. Du e så
slørven med
den her så inn i fan, du e fan
ikke verd å ha vaskemaskin, du sku fan ha hadd et brætt!»
Her kan et lite utdrag av
bannskapen høres. MÅ HØRES!!!!
Det varer i 3 minutter.
Orginalopptakert varer i hele 20
minutter.
trykk
på bildet for å høre
Dette skulle være et opptak
foretatt i smug, foretatt av en sønn som var inneforstått med
farens ordforråd og vilje til å ta det i bruk når livet ble
for komplisert. En sønn som skjønte hva som var i gjære da
vaskemaskinen slo seg vrang for tredje eller fjerde gang.
Dramaturgien var så perfekt, mannens prestasjon så genial at
jeg lenge tvilte på om historien var sann - eller om det hele
var iscenesatt. Da fortellingen dukket opp i Gyldendals prestisjeprosjekt
"Nordnorsk kulturhistorie" seks år etter, satte jeg
meg fore å oppspore vaskemaskin-mannen, hvis han fantes.
Det gjorde han.
Men om mannen hadde vært plaget
med vaskemaskinen, var det ingenting mot styret etter at sønnen
i huset hadde sluppet løs kassetten. Meldingen til Nordlandspostens kulturleder var derfor klar. Ikke
bilde. Ikke navn. Dessuten :
-Jeg har fått nok av det der faenskapet. I grunnen skal man vel
ikke bry seg. Men når det ble så ille at folk ringte på natta
og det ikke gikk an å gå inn på en kafe eller restaurant uten
at noen måtte slenge ett eller annet, så ble det ubehagelig.
Jeg er bussåfør, og alle kjenner meg helt ut til Bodø. Nei,
jeg vil ikke ha mer jævelskap med det der. Til og med Bjørn
Jens ringte og spurte om han fikk bruke historien i en sangtekst
!
Jeg fikk også tak i den store synder, sønnen i huset,
førstekonservatoren. Heller ikke han villig til mer enn noen
knappe, anonyme uttalelser.
- Det var tyveri av kassetten som gjorde at jeg mistet
kontrollen. Hele greia ble litt ekkel etter det, noe annet enn
jeg hadde beregnet..
I nordnorsk kulturhistorie
står det at din far gjorde deg arveløs. Stemmer det?
- Nei det er ikke rett.
Familien ble utsatt for et voldsomt kjør etter at folk begynte
å kopiere kassetten. Den ble spilt over høyttaleranlegget på
Rognan ungdomskole, og uansett hvilket hjem man kom til, satt
folk og lyttet til, eventuelt pratet om, sambygdingen med
vaskemaskinen. Han var med på ethvert vorspiel. Ungdommen på
Rognan startet fanklubb med fem kroner i medlemsavgift. To hundre
medlemskort ble revet bort momentant. Snart var kassetten utenfor
bygdas grenser. Den ble det store samtaleemne også i Bodø.
Hadde den fulgt de vanlige kanaler for distribusjon, ville den
vært vårt distrikts store listetopp det året. Kassetten
vandret ut av fylket. Det finnes også tegn på at den fant veien
ut av landet.
- Den kom jo til Australia, sier vaskemaskin-mannen til meg.
-Australia ?
- Ja, det var noen fra Saltdalen som var på ferie der. Det første de
fikk slengt foran seg var kassetten.
- Forstår
du at du er blitt en kulturpersonlighet ?
- Nei, ikke i det hele tatt. Jeg kan ikke fatte at det der skal
ha noe med kultur og sånt å gjøre. Det er nå bare slik lynnet
er.
- Men når sant skal sies ; du er svært god til å banne ?
- Da har du ikke truffet de rette "karan" ! Jeg blir
bare smågutt i forhold...
- Ett siste spørsmål : Fikk du reparert vaskemaskinen ?
- Den fungerte ei stund. Men nå er den gått på dumpa.